(Talat ord gäller)

Herr Stortingspresident Gharahkhani, ærede Stortingsrepresentanter, mine damer og herrer!

Finland og Norge er på en måte like som to dråper vann, to små nordiske land, uten ballasten fra en stormaktsfortid.

Våre politiske systemer og samfunn er basert på respekt for demokrati, individuell frihet og rettssikkerhet. Gjensidig tillit mellom medborgereog myndigheter hører også til våre felles grunnleggende verdier.

Finland og Norge er så like at jo lenger unna vi reiser, jo mer sannsynlig er det at de vi møter forvirrer landene våre eller til og med ser på dem som ett og samme land.

Vi har begge en gang vært under svensk styre, selv om det på det punktet er store historiske forskjeller mellom landene våre. Under Kalmarunionen hadde vi til og med samme regent. Norge ble tvunget inn i en union med Sverige i 1814, mens Finland noen år tidligere, i 1809, var blitt innlemmet i det russiske imperiet.

Da begge våre land ble selvstendige og grensespørsmålene i nord ble løst, ble forholdet mellom Finland og Norge betydelig varmere på 1930-tallet. Samtidig begynte verdenspolitikken å skyve mørke skyer over den nordlige himmelen også.

Den 30 november 1939 startet Sovjetunionen et fullskala angrep på Finland. Denne krigen ble senere kalt vinterkrigen, som et motstykke til fortsettelseskrigen som begynte som en sommerkrig.

Finland fikk mye sympati i Norge, og hundrevis av norske frivillige kjempet side om side med de svenske frivillige styrkene. Av de rundt 700 norske frivillige i vinterkrigen, ga minst to livet for Finlands frihet og uavhengighet. Finland er evig takknemlig.

Den videre utviklingen av andre verdenskrig brakte krigen på norsk jord, og stormaktenes imperialisme drev oss en tid inn i egne leire. Imidlertid kom forholdet seg raskt fra 1945.

Kjære venner,

Mens vi sitter her på en god middag, forsvarer de ukrainske soldatene seg desperat mot den russiske aggressoren – de går vinter og kulde i møte og mangler både soldater og ammunisjon. Den ukrainske sivilbefolkningen prøver å leve videre som vanlig og takle hverdagens utfordringer, til tross for gjentatte angrep fra droner og missiler.

Ukraina har blitt tvunget til å føre den samme kampen mot samme fiende som Finland 1939. Russland skaper kaos, terror og død. Ukraina trenger derfor all hjelp vi kan gi. Det handler om sikkerheten til hele Europa og fremtiden til den regelbaserte verdensordenen.

Til tross for alle festtalene har vi i Vesten kollektivt ikke klart å gi tilstrekkelig støtte til Ukraina. Akkurat som de finske styrkene en gang var utmattet i kampen mot Sovjetunionen, er de ukrainske væpnede styrkene nå tvunget til å trekke seg tilbake, og de mangler kraft til  motangrep.

Det er vår moralske forpliktelse å gi Ukraina muligheten til i det minste å stoppe de russiske troppene, garantere Ukrainas vitalitet og uavhengighet og gi reelle muligheter for gjenoppbygging. Det er vår plikt å gi vestlige sikkerhetsgarantier til Ukraina slik at Russland ikke kan angripe det igjen. Den «finske modellen» og ukrainsk «nøytralitet» ville igjen bety ustabilitet og at Ukraina ble plassert i russiske hender.

Russlands angrepskrig og truslene som gikk forut for krigen førte til at Finland våren 2022 raskt revurderte fordelene og behovet for NATO-medlemskap. Folk ombestemte seg praktisk talt over natten. Norge var blant de første som støttet vårt NATO-medlemskap og vår sikkerhet under medlemsprosessen.

De nordiske landene er Finlands nærmeste samarbeidspartnere. Vi nordiske land deler samme verdier og interesser, og den forverrede sikkerhetspolitiske situasjonen understreker ytterligere viktigheten av samarbeid.

Når alle de fem nordiske landene nå er militære allierte og medlemmer av NATO, er forsvarsplanlegging og felles forsvar betydelig enklere og mer konkret. Samtidig fortsetter vi sammen å styrke kriseberedskap, overordnet sikkerhet og indre sikkerhet. Den nordiske festningen er nå alles vår borg og enda sterkere enn tidligere.

Kjære tilhørere,

Finland og Norge har en felles grense på hundrevis av kilometer. Folket nordpå har riktignok ulike opplevelser av sosialt samvær over grensen, men fra et mer sørlig perspektiv har Sverige alltid vært mellom Finland og Norge.

De nære, men av historiske grunner til dels også komplekse forholdet til Sverige har noen ganger hindret oss i Finland fra å se lenger vestover. Muligens har samme fenomen tidvis hindret Norges sikt østover?

Når vi først kom hit, ble vi ofte overrasket over å møte så mange likesinnede og glade for hvor lett det er for finner og nordmenn å bli enige.

For oss er det også viktig at det kvenske språket – eller finsk, som noen fortsatt foretrekker å si – har status som minoritetsspråk i de to nordligste fylkene.

Forholdet mellom landene våre har blitt betydelig tettere de siste årene, også økonomisk. Norske direkteinvesteringer i Finland har økt jevnt siden 2019. De siste årene har det også vært en del selskapskjøp mellom Finland og Norge.

Den største endringen gjelder fortsatt forsvarssamarbeidet, nå som Finland er blitt medlem av NATO. Norge har tilhørt NATO i 75 år, Finland i 1,5, så vi har mye å lære av dere. Det finsknorske sameierskapet til forsvarsselskapene Nammo og Patria styrker vår konkurransekraft og forsyningsberedskap.

Norges betydning for Finland fremgår også av at regjeringsprogrammets kapittel om forsvarssamarbeid kun nevner fire land: USA, Sverige, Norge og Storbritannia.

Den nye situasjonen, der Russlands handlinger har ført til at direkte krig ikke lenger er et hypotetisk tema, gjør også at nordområdene i Finland, Sverige og Norge har fått en mye større betydning, ikke minst fordi Finlands eneste landforbindelser med Vesten er i norden.

Kjære venner,

Vi skal ivareta sikkerheten og velferden til våre land og innbyggere, men vi har også andre saker på agendaen. Vår tid er preget av Russlands angrepskrig, men også av usikkerheten rundt USAs fremtidige holdning i mange saker. Likeledes reiser den teknologiske omveltningen mange spørsmål – ikke minst når det gjelder kunstig intelligens. Det føles godt å ta opp disse problemene og trendene i samråd med nære venner. Sammen og ved å gå foran som et godt eksempel kan vi kreve at Europa tar større ansvar for sin egen sikkerhet.

Finland og Norge har foretatt en lang vandring her under polstjernen, fra historiens gryning til i dag, hvor vi er nærmere enn noen gang før. Takk for alt, Norge! Jeg foreslår en skål for det svært nære forholdet og for en felles fremtid for våre folk og våre land!